Når voksne, også medieforskere, uttaler seg om barns medievaner, er det gjerne med rynket panne, styrt av bekymring for medienes virkninger og behovet for å beskytte barna. Slik ser ikke Elise Seip Tønnessen ut. Snarere har hun et åpent og interessert blikk for alt det nye. Vi lurer på om hun ikke deler den allmenne bekymringen.
- Det ligger vel i mors og bestemors roller å være litt bekymret, men jeg synes disse barna og ungdommene stort sett er fornuftige og veltilpassede i sin mediebruk. Mest bekymret er jeg for datavegrerne, de som melder seg ut. Det blir så mye de ikke kommer til å følge med på.
- Hva med guttenes voldsspill?
- Guttene forteller meg at de ikke spiller disse spillene fordi det handler om vold, men fordi det er mye strategi her. På mange måter er det parallelt med sjakk.
Vi vil nødig gi slipp på bekymringen og spør om de nye mediene er bra for barna.
- Det er ikke mitt perspektiv, men man må gjerne svare på slike spørsmål likevel. Jeg får svare med et motspørsmål om hva som bra for voksne. Er f. eks. Dagsrevyen bra for mannfolk?
Et annet aspekt er hvordan de nye mediene påvirker forholdet mellom generasjonene og forholdet mellom lærer og elev, når barna lærer stadig mer av jevnaldrende.
- Til en viss grad har de lært noe om data av pappa, men ingen har lært noe av mamma, forteller Elise Seip Tønnessen.
- Nye læreplaner legger stor vekt på digital kompetanse. Blir skolen en baktung sinke her, eller er det bra at den står for en motvekt?
- På et vis skal skolen gi barna noe helt annet. Skolen skal stå for tradisjon, men samtidig ifølge planene forberede elevene på framtida. Når det gjelder å ta i bruk nye medier, blir skolen en sinke. De har hatt dårlig utstyr, masse regler og bruker pc-ene til mye enklere operasjoner enn særlig guttene gjør hjemme, mest som leksikon og skrivemaskin. Det er riktignok stor forskjell fra klasse til klasse, men mange lærere syns det er tryggest å holde seg unna. Jeg vil heller si at elevenes kompetanse er et kjempegodt utgangspunkt for å praktisere tesen om at man lærer så lenge man har elever.
De nye mediene har fått stadig flere muligheter til å spille på sterk sansestimulering. Vi lurer på om overgangen fra skriftkultur til elektronisk kultur har brakt de unge tilbake til sansene.
- Det er jo typisk for film og fjernsyn. Men alle tekster, som jo dette også er, er uttrykk som forsøker å formidle en mening. Det er vanskelig å si hva som er verdifullt her. Da må man se på innholdssiden. Det skrevne ordet har vært en elitekultur. Nå åpnes det for at helt nye grupper kan kommunisere f.eks. ved å legge ut en video på YouTube.
- Er du ikke som gammel norsklærer bekymret for skriftkulturen?
- Enkelte ting er best egnet i skrift. Skriftkulturen er egnet til å abstrahere. Men det vil aldri være den uttrykksmåten som ligger nærmest for alle. Det er best for ungdom å mestre både ord og bilde. Etter hvert som bildet overtar, må vi jobbe med de samme kvalitetskravene der som i skrift.
- Hva med litteraturen?
- Det er påfallende at guttene som spiller mye dataspill, også lett kan lese 1000 sider om ”Ringenes herre” eller Harry Potter.
(Det over står å lese i Universitetsforlagets magasin "Klartekst" nr. 2 2007. Elise Seip Tønnessen står bak boka "Generasjon.com" og har redigert boka "Å lese i alle fag".)
